Personer som har behov for bistand, har i dag gode rettigheter innenfor de fleste velferdsområdene; bl.a. innenfor helse- og omsorgssektoren. Lovverket er i stor grad basert på at de som har behov for tjenester eller økonomiske ytelser, har rett til å få sine behov dekket av det offentlige, dersom de ikke klarer det selv. Selv om de materielle rettighetene jevnt over er gode, forekommer det at ikke alle får det de har rett til. Det er etter vår vurdering flere årsaker til denne systemsvikten, og flere forhold som kan forbedres for å sikre større rettighetsoppfyllelse.

Ansvaret for oppfyllelse av velferdsrettighetene er fordelt mellom kommunene og staten, og det er til dels nokså uklart fordelt. Dette gjør det lett å skylde på at en annen instans eller et annet organ har ansvaret for rettigheter som ikke oppfylles. Det er derfor behov for en nærmere avklaring på systemnivå av hvilke oppgaver de ulike myndighetene skal ha.

De ansvarlige myndighetene har ofte ikke tilstrekkelige ressurser til å sørge for at innbyggerne får sine rettigheter oppfylt fullt ut. Dette har sin årsak i manglende budsjettrammer fra nasjonalt eller lokalt hold. Enkelte ganger hører vi om tilfeller der saksbehandlere blir beordret til ikke å fatte vedtak om å gi lovpålagte tjenester, fordi dette er kostnadsdrivende. Dette kommer imidlertid sjelden fram i offentligheten, bl.a. fordi risikoen ved å melde om slike lovbrudd oppleves som stor.

I tillegg styres ikke ressursene alltid ut fra hvilke rettigheter enkeltpersoner faktisk har, men i stedet ut fra antakelser om budsjettbehov basert på tidligere års ressursbruk og sammenligninger med andre myndigheter. Det er ønskelig at det i større grad tas i bruk verktøy for å kalkulere de reelle kostnadene ved de rettighetene hver enkelt innbygger har, slik at budsjettarbeidet kan ta utgangspunkt i reelle tall.

Det er vanskelig for de som har hjelpebehov å sette seg inn i både rettighetene sine og i hvordan de ansvarlige myndighetene er organisert. Dette suppleres av at den veiledningen som gis fra det offentlige til enkeltpersoner ofte er mangelfull. I noen tilfeller hører vi om at det anbefales ikke å gi lovpålagt veiledning, fordi det vil medføre økt etterspørsel, og dermed bidra til økt ressursbruk. På motsatt side finnes en del interesseorganisasjoner og andre aktører som i noen grad bidrar til å skape urealistiske forventninger hos sine medlemmer om hva de har rett til, noe som heller ikke er heldig.

Det er gitt en rekke rettssikkerhetsgarantier i form av ulike klage- og ombudsordninger, ”fri” rettshjelpsordning og bistand fra frivillige organisasjoner. Men det er en svak systematikk i arbeidet med å gi folk bistand med faktisk å få oppfylt rettighetene sine. Dette bidrar til at rettssikkerheten er skjevt fordelt mellom forskjellige grupper av hjelpetrengende personer.

De myndighetene som er pålagt materielle plikter, er i stor grad også pålagt plikt til internkontroll og dokumentasjon. Og det er mange som har anskaffet elektroniske internkontrollsystemer. Men det er fortsatt stor variasjon i hvor alvorlig de ulike myndighetene tar disse pliktene. Gode internkontrollsystemer (kvalitetssystemer) og dokumentasjonssystemer, og aktivt arbeid med å bygge kultur for å følge lovverket er derfor svært viktig. Samtidig som dette bedrer rettsikkerheten, sparer virksomheter med god kontroll betydelige ressurser på sikt.

Det utøves tilsyn med at rettighetene blir oppfylt, men tilsynsmyndighetene har i praksis svært mangelfulle sanksjonsmuligheter på velferdsrettens område, sett i forhold til tilsynsmyndigheter som opererer på andre rettsområder.

Vårt håp er at det i det pågående arbeidet med samordning innenfor helse- og omsorgssektoren tas tak de problemene som skyldes foreldet og uoversiktlig regelverk og organisering. Vi ønsker at det foreslås regler som er bedre egnet til å bidra til rettighetsoppfyllelse og som hindrer både systemsvikt og tilsiktede lovbrudd på en mer hensiktsmessig måte.